Når vi mister oss selv er et gripende familieportrett så vel som en storslagen skildring av en epoke og et århundre. Boken har vakt oppmerksomhet for beskrivelsen av sykdommen Alzheimer, en lidelse i sterk vekst i samfunnet, men som gjerne forties i offentligheten.
New Yorker har fremhevet dette aspektet ved romanen som nytt og banebrytende i samtidslitteraturen: «Dette er den store romanen om Alzheimer, visjonær og utfordrende (…) den sanneste og mest dyptpløyende skildring av hva demens gjør med mennesker jeg noen gang har lest»
Romanen byr på mange lag utover skildringen av Alzheimer; den handler om den amerikanske drømmen, fortalt gjennom tre generasjoner irsk-katolske immigranter bosatt i New York. Boken byr på en nærgående skildring av middelklassens fremvekst i det 20. århundre, av kampen for verdighet, et eget hjem og sosial anseelse.
Vi følger Eileen Tumulty, født i 1941, som bruker store deler av oppveksten på å pleie sine alkoholiserte foreldre. Hennes higen etter et annet liv synes å være innen rekkevidde når hun treffer Ed Leary, en ung forsker med gode karriereutsikter. Men den største prøvelsen i livet står foran henne, skal det vise seg, prøvelser som stiller hennes materielle og sosiale streben i et helt nytt lys.